”Fordelen ved et orienteringsløp fremfor et hvilketsomhelst andet løp er at alle startende har chancen til seier,” het det om o-sporten i Fredrikstad i 1927.

Kart og kompass til turbruk begynte så smått å bli vanlig i siste halvdel av 1800-tallet. Ingeniør Ernst Bjerknes’ kart over Nordmarka for skiløpere og turister i målestokk 1:30 000, utgitt i 1890, var for eksempel med på å åpne opp Kristianias nærområde for friluftsliv.

Orientering som konkurranse begynte imidlertid i militære kretser. Begrepet ”orienteringsløp” ble trolig tatt i bruk i Norge for første gang i 1895 – under en militærøvelse på Gardermoen.

Frenteringsløp?

Fenomenet kom etter hvert til Østfold – eller Smaalenenes amt – som det het den gang. Smaalenenes Amtstidende & Fredrikshalds Budstikke rapporterte tirsdag 9. august 1898 fra et militært idrettsstevne utenfor byen vi nå kjenner som Halden:

”Sergentklassens Opgave var fra Gaarden Gimleløkken at finde frem til Asak Kirke. Hver Mand fik se en kort Stund på Kartet, før han løb, men havde ikke Kart med sig. A propos – det heder Orienteringsløb, ikke Frenteringsløb, som det ved en Feiltryk stod i forrige Referat.”

Elevene løste sine oppgaver meget godt, ifølge avisens korrespondent. I luftlinje var løypa ca. fem kilometer lang. De to beste tidene var sersjantelev Lien med 43 minutter og 30 sekunder, fulgt av sersjantelev Strand med 47.22.

Seks år senere kunne Fredriksstads Tilskuer fortelle at rekruttskolen ved 1. korps av 1. brigade hadde avholdt orienteringsløp for rekrutter i ”et sterkt kuperet og med hensyn til Orientering ganske vanskeligt Terræng”. Deltakelsen var stor, og det ble oppnådd gode tider, ifølge avisen.

Verdens første o-løp

Allment anerkjent som verdens første sivile o-løp, er konkurransen IK Tjalve arrangerte fra Grøttum i Sørkedalen 31. oktober 1897. Nå ble sporten flyttet ut i ukjent terreng. Kart og kompass var ”tillatt brukt”, het det i innbydelsen, og deltakerne måtte trolig ha med kart selv. Løypa målte 10,5 kilometer, hadde tre poster, og ble vunnet av Peder Fossum, Glimt, med tiden 1.41.07.

Et av de første løpene i Østfold fant sted i 1905, i regi av Baastad IF, og med 11 deltakere.

Ny start for sporten

Etter at idretten hadde ligget nede noen år, våknet o-sporten til live igjen i Norge i 1925 med et løp på Hurum. Tobakksgrossisten og journalisten Trygve Gulbranssen og tre andre hadde vært i Stockholm og sett hvordan svenskene gjorde det. Gulbranssen skrev en lang reportasje om løpet i bladet Idrætsliv.

Trygve Gulbranssen

FOTO: Forfatteren Trygve Gulbranssen, i mange år bosatt i Eidsberg, var på midten av 1920-tallet en foregangsmann for å spre interesse for orientering i Norge. Foto: Wikimedia Commons.

Senere ble han en kjent forfatter av Bjørndaltrilogien med bøkene Og bakom synger skogene, Det blåser fra Dauingfjell og Ingen vei går utenom. De siste to tiårene av sitt liv bodde han på Hobøl gård i Eidsberg.

”Det store orienteringsløpet”

På midten av 20-tallet spredte o-idretten seg igjen videre til Østfold. Smaalenenes Social-Demokrat trykket 12. november 1927 et to spalters oppslag på førstesiden om at Fredrikstad skiklubb hadde tatt initiativ til et o-løp for byen og omegnens idrettsklubber, omtalt som ”det første orienteringsløp der er arrangert i Østfold”.

Smaalenene Social Demorkat 121127

FOTO: Oppslaget på forsiden av Smaalenenes Social-Demokrat 12. november 1927.

Stykket var signert I. B. Tendal fra skiklubbens pressekomité. Han forklarte reglene for sporten, og skrev:

”Alle interesserte sportsmend har vel allerede lenge været opmerksom paa hvilken glimrende form for sport et orienteringsløp er.”

Arrangementet skulle avholdes søndag 20. november, og det gjaldt å lokke minst 25 deltakere ut i skogen. Ifølge løpets propagandister burde ingen holde seg unna fordi man trodde seg uten sjanser til å vinne:

”Fordelen ved et orienteringsløp fremfor et hvilketsomhelst andet løp er at alle startende har chancen til seier ... den beste løper kan godt løpe saa han stuper og allikevel bli slaatt av en konkurrent der rolig spaserer hele løipen.”

Ble det for dyrt?

Startkontingenten var tre kroner, men her måtte løpets arrangører innrømme at ”det eneste som kanskje kan indvendes er at det muligens blir litt dyrt i disse pinaktige tider”. 20-årene var vanskelige i Norge. Til gjengjeld inkluderte startavgiften både kost og biltur til hemmelig sted. I tillegg ble lommekompass anbefalt innkjøpt.

Muligens ble det for dyrt for folk, eller så lot ikke potensielle deltakere seg overbevise om at alle hadde en sjanse til å vinne. Noe referat fra løpet later i hvert fall ikke til å ha stått i avisen i etterkant.

Etter hvert kom det imidlertid flere sjanser til å orientere i skogene i Østfold.

 Debut i Halden

Hvem som egentlig var først ute, er vanskelig å fastslå med sikkerhet. I Halden ble det arrangert o-løp fra 1925. 4. desember 1927 organiserte Halden idrettslag en konkurranse med start ved Buer stasjon i Idd. Løypa var seks kilometer og hadde tre poster. Blant 30 deltakere gikk førstepremiene til sersjant Myhrer i klassen over 30 år, mens A. Hasle tok seieren i ”ungdomsklassen” for løpere under 30.

I dag er Halden og Fredrikstad o-idrettens sterkeste bastioner i Østfold. I begge byer har sporten en lang tradisjon. I VM-året 2019 har det altså vært drevet orientering i en eller annen form her i fylket i mer enn 120 år.

 

Bli med å skape VM-fest Bli med å skape VM-fest 06.12.2018 - VM i orientering i Østfold i august 2019 har som mål å bli tidenes VM. Til det trenger VM-organisasjonen din hjelp. Les mer
Da o-sporten kom til Østfold Da o-sporten kom til Østfold 25.11.2018 - ”Fordelen ved et orienteringsløp fremfor et hvilketsomhelst andet løp er at alle startende har chancen til seier,” het det om o-sporten i Fredrikstad i 1927. Les mer
Østfolds VM-medaljører: Anne Margrethe Hausken Nordberg Østfolds VM-medaljører: Anne Margrethe Hausken Nordberg 19.11.2018 - Ikke mindre enn 88 medaljer har blitt tatt av en løper fra Østfold-klubbene i VM-historien. Fram til VM i august i 2019 skal vi presentere disse. Anne Margrethe Hausken er nummer 7 ut i vår serie; Østfolds VM-medaljører. Les mer